Noen må våkne

LMSO lytter til medlemmer. Vi vil gjerne formidle denne teksten fra en av våre medlemmer. Den kan leses av fagfolk og andre som er opptatt av helsenorge. Forfatteren av teksten her skriver at kompetansen på de regionale og spesialiserte traumeenhetene ikke kommer ut der det er behov for slik kompetanse. At kompetansen ligger der, men må taes i bruk også av vanlige poliklinikk og DPS-tilbud,  samt andre distriktstilbud hvor traumeutsatte sendes først. 

 

Mulig triggervarsel for dette innlegget.
____________________
Sviket fra helsenorge
I oppveksten opplevde jeg mye et barn ikke skal oppleve og det har fått konsekvenser for meg som voksen, både psykisk og somatisk. Jeg skulle ønske skadene bare var av somatisk karakter. Somatiske skader kan måles, ses, forsøkt behandlet og man blir møtt med forståelse og omsorg. ” Vi skal hjelpe deg”.
Når skaden sitter i følelsene stiller det seg helt annerledes. Skader på følelsene fører både til store somatiske plager og store psykiske vansker. Vi som har slike plager, er prisgitt behandlere som tørr å jobbe med følelser, tørr å se og støtte følelsesuttrykkene. Man går ikke i stykker om man slipper til følelsesuttrykkene, men for flere behandlere ser det ut som at det er nettopp det de tror. Når kroppen kollapser for angsten er for stor, da er man for dårlig til å få behandling. ”Behandling er skadelig for deg”
Når en kreftsvulst blir så stor at kroppen kollapser blir hele hjelpeapparatet satt i gang for å forsøke å hjelpe deg. Spesialister kobles inn og man vurderer hele tiden hva som vil være den beste behandlingen for deg. Dessverre overlever ikke alle, men Helsenorge har gjort det de kan, og de klarer å redde mange. De har fokus på å skaffe seg stadig større kompetanse på feltet, det forskes og det deles kunnskap.
Når ”kreftsvulsten” er kompliserte traumer er den potensielt like dødelig som en kreftsykdom. Forskjellen er bare at spesialistene ikke står i kø for å hjelpe deg. Behandlingsapparatet blir handlingslammet. Kompetansen mangler. Hva gjør sykehuset da? Prøver å finne andre spesialister som kan hjelpe? Fritt behandlingsvalg, har vi egentlig det?
Neida, når det er påvist at du har rett til behandling etter pasientloven så roter de frem en terapeut som motvillig tar i mot deg som pasient, ofte etter måneder med venting, sågar må man venter flere år flere steder i Norge. Terapeuten har ingen eller lite kunnskap om komplekse traumer og dissosiering. Hen vakler i tilnærmingsmetodene, forstår ikke hva stabiliseringsteknikker er og avslutter timene når angsten blir for høy og man zoomer ut. Til slutt er terapeuten så utslitt av deg at hen velger å avslutte behandlingen.
De beklager ikke at de gir opp. De beklager ikke at de ikke har kompetanse. De beklager ikke at de ikke klarer å skaffe seg den kompetansen som trengs.
Nei, de sier;
Du blir dårlig av behandling, så den må avsluttes!
Når man har stått på venteliste for en intensiv behandlingsform (istdp) som beviselig gir gode resultater, så har man et håp om at den vil gi bedre helse, både somatisk og psykisk. Man har et håp om at 8 uker på en sengepost vil være en god investering for fremtiden. Så blir jeg endelig oppringt av en sekretær som sier at jeg skal legges inn førstkommende mandag, men at jeg før innleggelsen må ha et møte med behandleren. På dette møte får jeg vite at en innleggelse ikke er aktuelt fordi den polikliniske behandlingen ble avsluttet.
Synsingen fra eks, behandleren, hens manglende innsikt i komplekse traumer og behandlingsforløp, stopper all videre behandling hos spesialister. Det sykehuset sier til meg er at DU må klare deg selv. DU har feil diagnose. Søk igjen når du blir mer stabil, har funnet balansen i livet, sover bedre, ikke hører stemmer, blodtrykket er normalt, depresjonen letter og angsten er borte. Da kan vi snakkes.
Er det rart mange med komplekse traumer velger bort livet. Er det rart man detter utenfor arbeidslivet og sliter med økonomien. Er det rart mange sliter med å ha relasjoner med andre mennesker. Man ble sviktet i oppveksten av dem som skulle hjelpe og man blir sviktet igjen som ung og voksen av Helsenorge.
Dette innlegget har jeg skrevet på vegne av mange. Noe er riv ruskende galt ute i helseforetakene. Barn som ble krenket, tråkket på, misbrukt og neglisjert som barn, blir som voksne krenket på samme måte av, nettopp dem som skal hjelpe, nemlig Helsenorge.
Noen må våkne og de bør kunne ta tak i uretten!
Tekst fra en av våre medlemmer