Monsterbeskrivelser er en dårlig idé!

Vi har fått en ny justisminister i Sylvi Listhaug. Omtalen av overgripere er imidlertid gammeldags: hun kaller dem monstre. Det samme gjør Helge Andre Njåstad.

Dette er en lite hensiktsmessig tilnærming. Seksuelle overgrep mot barn begås ikke av monstre, Sylvi Listhaug. De blir blant annet begått av mødre, fedre, onkler, tanter, besteforeldre, søsken, steforeldre, fosterforeldre, naboer, lærere, prester, trenere. De finnes i alle samfunnslag og alle yrker.
Hadde overgripere vært monstre ville det vært lett å kjempe mot overgrep. I stedet lever overgriperne et dobbeltliv, og ser ellers helt ut som deg og meg. De kan vise omsorg såvel som kynisme. Mange av oss kjenner en overgriper, men om vi tror de ser ut som monstre, blir det svært vanskelig å oppdage dem.

NKVTS’ nasjonale kartlegging fra 2014 viser at 20% av kvinnene og 8% av mennene har opplevd overgrep før fylte 18 år. I landet vårt finnes det mer enn utsatte, det fins mennesker som hver dag kjemper mot trangen til å begå overgrep. De har krav på både rettssikkerhet og hjelp. Du er også deres justisminister, Sylvi Listhaug! Fordømmelse kan dytte dem ytterligere inn i skam og taushet. I dag er terskelen for å søke hjelp mye høyere enn terskelen for å oppsøke det mørke nettet.

Skal vi forebygge seksuelle overgrep må vi senke terskelen for å be om hjelp. Potensielle overgripere og overgripere trenger fastleger som vet hvordan de skal møte dem som mennesker, og et behandlingssystem de kan henvises til. Å kalle overgripere monstre er et billig retorisk grep som hindrer heller enn hjelper dette arbeidet. Det er derfor viktig at fagfolk, media og andre, kommer med nyanser og kritiske refleksjoner rundt denne retorikken.

Vi må også ivareta overgrepsutsatte. Blant annet blir utsatte som har en overgriper i nær familie ofte stående alene. Sosial kontroll og æreskultur har vi også i Norge: alt fra benektelse og bagatellisering til utestengelse og drapstrusler. Denne norske æreskulturen, som handler om å bevare omdømmet, om å unngå stigmatisering og avdekking, vies lite oppmerksomhet. Kanskje kan du endre dette, Sylvi Listhaug?

Det finnes ingen raske løsninger på dette samfunnsproblemet. Det er dyrt, komplisert, og fullt av ubehagelige nyanser. Ved å stigmatisere en allerede utstøtt gruppe som monstre kan vi varme oss i en felles glede over at vi ikke er sånn selv, men vi hjelper ingen utsatte. Jobben er å forebygge og avdekke seksuelle overgrep, og da må vi tørre å ta de vanskelige samtalene, og tørre å se på det ubehagelige i mennesker uten å snu oss bort. Først da kan vi gjøre noe med det.

Teksten er skrevet av mediagruppa i LMSO