EN DRØM OM FRIGJØRENDE PSYKISK HJELP

av Ingrid Johanne Vaalund

En redigert versjon av et foredrag jeg holdt under Amaliedagene i år: Jeg drømmer om en framtid der all psykisk hjelp er frigjørende. Da trengs det frihet, og jeg støtter meg til denne definisjonen:

Frihet er anledning til å ta ansvar for sitt eget liv.

– David Gerrold

 

Når jeg skal vurdere en situasjon jeg er i, er det nærliggende å spørre: «Har jeg anledning til å ta ansvar her?»

I arbeidet som oversetter har jeg hatt god anledning til å ta ansvar. Jeg er selvlært – og jeg fikk min første bokoversettelse da jeg ringte til en redaktør og spurte om hun visste at telefonen var oppfunnet på 1700-tallet.

– Nei, hvordan det?

– Jeg leser en historisk roman der de ringer til hverandre. Oversetteren har ikke skjønt at «call on» betyr å besøke.

Redaktøren lo og spurte om jeg kunne gjøre det bedre – og jeg sa ja.

Mitt yrkesliv har bestått av læring ved gjøring. Jeg begynte med å oversette kioskromaner, gikk så over til tegneserier, nærmere bestemt superheltene i Marveluniverset. Da leievideoer kom på markedet, begynte jeg å tekste. Etterhvert sa mannen min opp rektorjobben sin og begynte å tekste sammen med meg – så jeg har skapt to arbeidsplasser med en tospråklig oppvekst … og en middelmådig latinartium.

Jeg rakk å tekste de fire første sesongene av Game of Thrones for NRK før jeg pensjonerte meg for å bruke tid på frivillig arbeid i LMSO.

 

Er de eneste greie ekspasientene 

de som skjuler langt inni seg 

skader som systemet har påført dem?

– Paula J. Caplan (@PaulaJCaplan)

 

Og nå står jeg altså her, som ugrei eks-pasient. Først skal jeg snakke om mitt valg mellom psykiatri og frigjøring, så skal jeg fortelle litt om forskningsbasert hjelp … fra en traumekonferanse i Kristiansand tidligere i sommer.

Og til slutt skal jeg vise et stort og skjult problem.

Problemet er ikke at hjelpere er slemme og maktsyke; jeg antar at de fleste gjør det de mener er riktig … og at de oppriktig ønsker å hjelpe. Problemet er at hjelpen bygger på foreldede kunnskaper.

 

Mennesker vet hva de gjør.

Ofte vet de hvorfor de gjør det de gjør.

Det de ikke vet, er hva det de gjør, gjør.

– Michel Foucault

 

I dagens Norge er det mange distriktspsykiatriske sentre som ikke er informert om traumeforskning.

I dagens Norge er det postnummeret som avgjør om folk får hjelp som hjelper.

Jeg er svært opptatt av behovet for ekte valgfrihet når det gjelder psykisk hjelp.

«If it fits, I sits», sa en amerikansk venninne da hun hadde fått en bipolar-diagnose. Hun kjenner seg igjen i den, og hun synes at hun får god hjelp. Og det er fint.

Men det er ikke alle som kjenner seg igjen. Det er mange som ikke passer i psykiatriske diagnoser.

Og de har det ikke så greit som disse dyrene:

 

 

Mine problemer i hjelpevesenet begynte i 1987. Da var jeg 38 år gammel, hadde jobbet frilans i mange år, var gift og hadde barn på 12 og 15.

Og jeg velger å tenke at det som skjedde meg, bygger på datidens kunnskaper om psykoterapi. Jeg velger å tenke at alle i hjelpevesenet gjorde det de mente var riktig.

Jeg hadde gode grunner til å stole på primærlegen, og han viste at han stolte på meg. Vi jobbet med mine psykosomatiske problemer – depresjon og muskelstramninger –  da jeg fortalte om barndommens seksuelle overgrep fra en prest som også var en nær venn av familien.

 

 

Da fikk jeg diagnosen «incestoffer», men jeg fikk ikke plass  i incestgruppa. Og psykiatrisk poliklinikk (PP), som aldri hadde sett meg eller snakket med meg, begynte å veilede primærlegen i å behandle meg som et altfor tungt tilfelle.

Denne veiledningen fortsatte helt til jeg rømte fra helsevesenet i 1992.

 

«Dersom hun ønsker det

kan jeg hjelpe henne til å se

noe av de problemene hun viser i timene

og jobbe med det

– Overlegen på PP, etter vårt første møte

 

Jeg ville jobbe med problemene jeg visste om i mitt eget liv. Hjelpevesenet satte likhetstegn mellom mine problemer og det overlegen så «i timene». Han så blant annet at «hun setter likhetstegn mellom sine fantasier og virkeligheten». Uten å faktasjekke det jeg sa.

i 1989 visste overlegen fremdeles at jeg var et «alt for tungt tilfelle», så jeg ba om en uttalelse som jeg kunne legge ved en søknad om billighetserstatning.

Jeg nevnte også at hadde vært med som støtte i traumatisk en incest-rettssak. Han sa ikke: «Kan du bevise det?»

Han sauset sammen det jeg sa om incestrettssaken og søknad om billighetserstatning og skrev:

31.01.89: «Videre vil hun ha en attest

på at hun har vært utsatt for seksuelle overgrep.

Denne attesten vil hun bruke i en rettssak.

 

 

Hvis han hadde spurt, kunne jeg oppgitt kontaktinformasjon til flere psykologer som også fulgte saken – og til aktor, som jeg snakket lenge med kvelden før han skulle holde sluttprosedyre.

Men ingen spurte. Ingen sjekket. Når jeg sa noe som ikke stemte med det altfor tunge tilfellet overlegen så, bekreftet det at jeg fantaserte. Uten at noen sa det til meg. Kanskje legene mente som denne professoren i psykiatri?

 

”Vedkommende vil være vanskelig å rikke på og bli sint

dersom man forsøker å diskutere vrangforestillingene.

Derfor sa man gjerne tidligere:

Ikke diskuter med en paranoid, da blir han bare rarere.

– Einar Kringlen

 

Overlegen så, blant annet, at jeg ikke hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. Han var svært opptatt av det i vårt første møte, og han noterte i epikrisen at jeg var en «Kaotisk kvinne som har hatt et seksuelt forhold til en prest i oppveksten».

Jeg ville ikke jobbe med «et seksuelt forhold» i oppveksten. Jeg ville jobbe med senvirkninger etter barndommens seksuelle overgrep.

Jeg spurte hvordan jeg BÅDE kunne være incestoffer OG være en som har hatt et seksuelt FORHOLD i oppveksten. Det og liknende spørsmål viste ham at jeg var kaotisk. I epikrisen står det at …

 

«Hennes verbalitet hadde ofte som funksjon

å tåkelegge problemer

og jeg fikk til fulle demonstrert omnipotent kontroll

der hun forsøker å kontrollere terapeuten

som et forsvar mot å se nærmere på sine egne problemer.»

– Overlegen på PP, etter det første møtet

 

Uten å vite det, hadde jeg bare to valg i disse årene: Jeg kunne jobbe med det overlegen så («de problemene hun viser»)  – eller vise at jeg forsvarte meg mot å se på mine egne problemer.

Jeg avanserte snart fra diagnosen «incestoffer» til «borderlinepsykose» … uten å vite det.

 

My translation of borderline dx:

I dont like you, dont understand you

and dont know what to do with you.’

– Lucy Johnstone @ClinpsychLucy)

 

Lucy Johnstone mener at borderline betyr: «Jeg liker deg ikke, jeg forstår deg ikke, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med deg.»

Det kan man smile av, men jeg tror ikke overlegen tenkte slik. På grunnlag av sine kunnskaper om psykoterapi, så han virkelig fantasier, overføringer, tåkelegging, projeksjon, paranoia, behandlingsresistens, allmektig kontroll og alle de andre «problemene hun viser».

Og primærlegen og alle andre i hjelpevesenet så det overlegen så, helt opp til Fylkeslegens saksbehandlere da jeg omsider sendte en klage.

Da jeg ringte til pasientombudet og ba om hjelp, fikk jeg til svar at de ikke kunne gjøre noe, for påstandene til overlegen var psykoterapeutisk korrekte og kunne ikke motbevises.

Etter at jeg fikk vite om borderlinediagnosen, fikk jeg stadig høre at jeg hadde valgfrihet, men jeg fant bare to alternativer: Jeg kunne innse at jeg var grensepsykotisk, eller bli behandlet som en grensepsykotiker uten sykdomsinnsikt.

Primærlegen foreslo at jeg skulle bytte lege hvis jeg ikke hadde tillit til ham. Samtidig forsikret han at overlegen som borderlinet meg var psykiatrisk veileder for alle de andre legene i kommunen … så jeg kunne ikke rømme fra «realitetene».

I 1992 sendte jeg en klage til fylkeslegen. Den ble avvist fordi jeg hadde klar valgfrihet — og fordi det ville «bli meningsløst hvis fylkeslegen skulle bli brakt inn som ‘oppmann’ i en slik sammenheng».

Lenge før det, var helsevesenet blitt en alltidfeil-labyrint, og jeg ble mer og mer forvirret.

 

ALLTIDFEIL LABYRINT:

Et kommunikasjonsdilemma der andre vet

at du alltid reagerer feil,

og det er umulig å drøfte konflikten eller løse den.

Under slike omstendigheter

er forvirring en naturlig respons,

og du kan bare bli kvitt forvirringen

ved å fjerne deg helt fra situasjonen.

 

Hvis jeg kunne reise tilbake til denne tiden, ville jeg si til Ingrid som var:

 

Begynn hvert møte med å lese

det de skrev etter forrige møte.

 

Skriv ned hva dere har avtalt

på slutten av hvert møte.

Be hjelperen underskrive dette og beholde en kopi.

 

Sjekk stadig om det er samsvar

mellom det du viser og det hjelpere ser.

 

Spør om de ønsker å høre din side av saken.

 

Ta opptak av møter hvis du er utrygg.

 

Men … jeg hadde gode grunner til å stole på primærlegen, og jeg hadde tillit til at en psykiater ville notere det jeg faktisk sa. Det falt meg ikke inn at «Jeg vil ikke gå i terapi hos deg,» kunne bli notert som «Hun ringer meg om videre samtaletime».

Hjelpevesenet var svært opptatt av den angivelige paranoiaen min … men jeg var ikke paranoid nok.

 

NAF anbefaler skriftlig verkstedavtale når bilen skal fikses.

Hvem tilbyr skriftlig terapiavtale

når folk trenger psykisk hjelp?

 

Jeg avviste overlegens tilbud om hjelp i den tredje prøvetimen. Jeg ante ikke at han hadde innledet et terapiforhold til meg i vårt aller første møte. Og jeg fant ikke veien ut av labyrinten før jeg begynte å planlegge selvmord.

 

DET ER HÅPLØST OG VI GIR OSS IKKE.

– Jan Erik Vold

«At vi alle vil leve» var mitt mantra i den tiden, en tynn og sterk lenke av ord som viste vei til livet. Og for de ordene skylder jeg Jan Erik Vold stor takk.

Jeg planla selvmord hver dag. Uten å si det til noen. Logisk og systematisk. Men det var visse kriterier som måtte oppfylles:

  1. Det måtte se ut som en ulykke. Jeg ville jo frigjøre familie og venner fra meg, ikke gi dem en byrde av skyldfølelse.
  2. Det var også viktig at jeg døde straks. Jeg kunne ikke risikere å overleve med varige skader og bli en byrde for personene jeg ville befri.
  3. Og det burde helst ikke gjøre vondt. Ikke så veldig, i hvert fall. Og jeg smilte ikke av punkt 3.

En bilulykke var det enkleste, og de spinkle delene av meg som ville leve, holdt hardt fast i rattet på de bratte og svingete veiene der jeg bor.

Den tilsynelatende normale delen av meg var utslitt og oppbrukt, og nå hadde en annen tatt styringen. Men den hadde ikke full kontroll, det var litt livsvilje igjen.

Dette var i 1991, etter at jeg ga opp forsøkene på å være selvstyrt i helsevesenet og valgte å være føyelig pasient og se hva som skjedde.

Jeg hadde vært sykmeldt lenge, og trodde det var på grunn av  skuldrene og armene. Jeg visste ikke at jeg var «grensepsykotiker» i helsevesenet.

Jeg ga etter for press fra overlegen og primærlegen og gikk i terapi hos en psykolog – uten å sette spørsmålstegn ved metodene hans – og jeg ble mer og mer suicidal og ullen i hodet.

Jeg hadde syns- og hørselshallusinasjoner.

Og jeg la selvmordplaner. Hver dag. I smug. Å skjule hvordan jeg hadde det var en overlevelsesstrategi fra barndommen, og den kom godt med nå.

Jeg husker ikke så mye fra denne tiden, bare at delene som ville leve ble stadig mer engstelige når jeg kjørte bil.

Og en kveld jeg var alene hjemme, tok jeg kontakt med delen som mente at jeg burde dø. Og jeg lot henne slippe til – og lovet å ikke stoppe henne, ikke sensurere, bare la henne si alt hun hadde å si.

Og hun satte i gang med å skrive. Gørr. Detaljert, giftig gørr om meg, om hvor verdiløs jeg var, hvor feil jeg var, hvor ond, jævlig, ubrukelig og dum jeg var.  Stygg, maktsyk, aggressiv, innbilsk, feit, feil, ulogisk, feil, manipulerende, feil, dum, dum, feil, dum, altfor dum til å skjønne at jeg ikke burde gå fritt ute blant folk, jeg skulle aldri vært født, jeg var en plage for alle rett-tenkende mennesker.

Og mens hånden skrev, ble håndskriften større og mer kantete, og blyanten spiddet inn i papiret som en kniv i hud.

Og jeg begynte å kjenne igjen stemmer. Stemninger. Valøren av mennesker. Alt som ble sagt var etsende konsentrat av tilbakemeldinger jeg hadde fått av andre. Om at jeg var feil.

Hvis jeg bare kunne slutte med å være feil, så ville alt bli bra, men siden jeg ikke greide det, måtte verden befris fra meg.

Da delen som ville meg død omsider hadde skrevet ferdig, så vi på det sammen.

Og jeg takket henne grundig for det hun hadde gjort for meg da jeg trengte hennes hjelp. Hun hadde hjulpet meg med å overleve da jeg var liten og avmektig.

Hun hadde forsterket og gjengitt signaler fra omgivelsene, slik at jeg kunne prøve å unngå å gjøre sånt som de jeg var avhengig av ikke likte.

Jeg forklarte at hjelpen hennes hadde vært helt riktig og nødvendig den gangen, men at livet mitt var annerledes nå. Nå var jeg voksen, ikke avhengig av andre lenger, nå kunne jeg beskytte meg selv.

Og kritikeren trakk et enormt lettelsens sukk over å ikke være så nødvendig lenger. Og slappet av.

I neste psykologtime hadde jeg kontakt med situasjonen for første gang på lenge … og jeg spurte etter en stund: «Prøver du å få meg til å innse at jeg er paranoid uten å si det rett ut?»

Jeg skar gjennom tåkesvarene hans og insisterte på et klart ja eller nei.

Og fikk ja.

Jeg spurte hva han trodde at han visste om meg. Og fikk et brev som primærlegen hadde sendt til ham før terapien begynte.

Min første reaksjon da jeg leste det, var en enorm lettelse: «Jeg er ikke paranoid! De tror virkelig at jeg er gal!»

Jeg eksisterte ikke i helsevesenet på den tiden. Ikke som selvstendig tenkende, selvstyrt, samhandlende medmenneske. I notatene finner jeg bare et objekt for «psykoterapi». Et defekt objekt som man innerst inne visste ikke kunne fikses. Som man forventet å måtte uføretrygde.

Hvis jeg hadde tatt livet av meg, ville det selvsagt bekreftet borderliningen. Men nå er jeg 68, har vært yrkesaktiv i mange år – og har det bra.

Bekrefter det at de terapeutiske kunnskapene var ineffektive og skadelige?

 

Er dette et godt råd?

Er det positivitet som trengs når noen tenker på selvmord? Det virker ikke på meg, i hvert fall. I stedet for å vende ansiktet mot solskinnet, har min løsning  vært å lyse inn i skyggene. Og det som hjalp meg mest denne gangen, var Jan Erik Volds dikt om en ekstrem situasjon:

 

AT VI ALLE VIL LEVE

Samik fra nord
sa: Om du visste noe om den
sulten
vi iblant

må gjennom, ville du forstå
vår kjærlighet
til å spise, synge og danse. Dårlig vær gir dårlig
fangst, streng kulde

betyr at selens
pustehull
fryser igjen. Jeg så en klok, gammel mann
som hengte

seg, for ikke å lide
sultedøden. Han fylte
munnen med selben så han var sikker på
å få mye mat

i de dødes
rike. En vinter da vi alle
sultet, fødte en kvinne et barn. Morens bryster
var gjentørret. Hun kvalte

barnet og beholdt
kroppen som føde
for seg selv. Noen klarte til slutt å fange
en sel, men kvinnen

ble aldri
som før. Sånt rammer menneskene. Vi vet
det. Vi dømmer
ingen. Den som spiser

hver dag
– hvordan skal han kunne fatte hva
sult
er?

 

* fra «Volds beste«

 

Wikimedia Commons

Det som skjedde etter at jeg rømte fra helsevesenet, er en komplisert historie som jeg kan fortelle en annen gang.

Men jeg var heldig: Jeg jobbet frilans, så jeg trengte ikke sykemelding og kunne holde meg borte fra helsevesenet.

Jeg kunne leve på ektefellen og bruke tid på å bli arbeidsdyktig igjen. Jeg hadde et nettverk av familie og venner, gode terapeutiske verktøy og innebygd resiliens. Det siste var kanskje fordi jeg hadde hatt noen gode voksenkontakter da jeg var barn. Mennesker som viste meg hva tillit og trygghet er. Det er en god ballast som varer livet ut.

Men i 2009 ble jeg langtidssykmeldt med symptomer på fibromyalgi, og i noen år måtte jeg jobbe intenst med det som hadde skjedd.

Nå er mange av skadene mine omdannet til erfaringer som jeg kan bruke for at andre skal få bedre hjelp enn jeg fikk den gangen.

Andre har ikke vært så heldige. De er med meg, som usynlige ledsagere, i alt det frivillige arbeidet jeg gjør. Og lysene brenner for dem.

 

Her sitter Aristoteles under klassifiseringstreet sitt. Bildet er fra Manuel Limas foredrag «The Power of Networks», som er vel verd å bruke ti minutter på.

Tradisjonelle kunnskaper om psykoterapi stammer også fra et hierarkisk kunnskapstre.

Der var det ikke plass til meg, for jeg hadde vokst opp i mange kulturer, med mange ulike kunnskaper.

 

Jeg hadde lært å forholde meg til nettverk allerede som barn, og jeg visste at det mange kalte virkelighet, egentlig var synspunkter og informasjon.

Mine kunnskaper om psykisk hjelp var fra et nettverk av fagfolk fra mange ulike vinkler. Og når jeg formidlet mine synspunkter og mine behov, viser legejournalen og epikrisen at jeg like gjerne kunne snakket om åndemaning og englekraft.

Tidligere i sommer var jeg med på denne konferansen i Kristiansand – om mangfoldige tilnærminger til traumer, dissosiasjon og psykose. Der fikk jeg nærkontakt med terapeutisk nettverkstenking.

Under festmiddagen, da deltakerne ble oppfordret til å si litt, ventet jeg på at noen fra brukersiden ville melde seg. Ingen gjorde det, så jeg reiste meg og kom med en hjertefølt og usammenhengende takk på sviktende engelsk.

Jeg husker ikke hva jeg sa, men jeg ville si at det var fint å høre om forskning som viste hvor effektivt det var å dekke behov som jeg hadde ytret i motvind 30 år tidligere.

John Read ****SELVESTE JOHN READ FRA ISPS**** kom bort og ga meg en klem og takket for takken. Like stort som det hadde vært å få klem av George Harrison da jeg var 15!

I løpet av de neste dagene, tok andre fagfolk kontakt og nevnte det jeg hadde sagt, og i samtaler med dem begynte jeg å håpe, enda sterkere enn før, at brukererfaringer kan være en overgang mellom nettverket og kunnskapstreet.

Jeg håper å være en slik overgang i en bok som psykologen Jørgen Flor er i ferd med å skrive. Han er en av de få som har sett nærmere på skadevirkninger av psykoterapi her i Norge, og hovedoppgaven hans heter «De har i hvert fall ikke blitt dårligere, har jeg trodd.»

Birgit Valla skriver i boka «Videre» at den eneste måten å forbedre psykisk helsevern på, er å ta utgangspunkt i tilbakemeldinger fra brukerne. Her er et utdrag fra boka: https://psykologisk.no/2015/01/hva-pasientene-har-lart-meg/

Det er mye traumekompetanse i Norge, men systemet er ikke lagt til rette for at den blir tatt i bruk, så mange får ikke tilgang til den.

Det fins tre traumespesialiserte, regionale enheter i Norge, Viken Senter i Bardu, Modum Bad og Nidaros DPS.

Min organisasjon, Landsforeningen mot seksuelle overgrep, samarbeider med to av disse, på litt forskjellig plan. LMSO består av både fagfolk og mennesker med erfaring, og planlegger nå oppstart av en gruppe som skal jobbe mot akuttpsykiatri med tanke på traumer. Den er også involvert i gruppa som skal ivareta traumeutsatte i allerede eksisterende pakkeforløp innen psykisk helse, i regi av helsedirektoratet.

Det var reklamepausen. Tilbake til John Read:

Sammen med Jacqui Dillon, fikk han heltestatus da jeg leste «Models of Madness» for noen år siden.

Under foredraget sitt nevnte Read at på traumekonferanser hender det at deltakere sier: «Dette visste vi jo allerede, men vi visste ikke at det er så mye forskning som støtter det».

Nettopp! Nå er det mye forskning som støtter vanlig sunn fornuft!

I en plenumsdiskusjon, når det var snakk om psykiatrisk forskning om såkalt «genetisk sårbarhet», sa Read at hvis det hadde vært en epidemi av busspåkjørsler, ville man straks undersøke bussene, i stedet for å forske i om noen var mer sårbåre for påkjørselskader enn andre.

Er det rart at han en helt? Han var også en av de aller første jeg vet om som anbefalte disse tre spørsmålene i vurdering av klienter:

 

Hva er det som plager deg?

Hva tror du det kommer av?

Hva er det du trenger?

 

Alle powerpointene fra konferansen i Kristiansand kan lastes ned her, sammen med informasjon om den enkelte foredragsholderen: http://traumaconference.no/no/program-2/

Dr Fredrik Garmannslund har skrevet grundige omtaler av foredragene i bloggen sin: http://frega.no/?p=1012

 

Det fins også nyttig informasjon på nett.

Før jeg går videre til neste historie, vil jeg anbefale et kurs om traumeforståelse som RVTS Sør har laget. Det er i 7 deler, med videoer og fagstoff, og forklarer blant annet de sentrale begrepene dissosiasjon og ikke-verbale minner – det som kalles implisitte minner.

http://traumebevisst.no/edukasjon/traumeforstaaelse.php

Mennesker dissosierer når sammenhengen mellom noe som skjer og reaksjonen på hendelsen, blir brutt. Og de vet ofte ikke at symptomene de erfarer, faktisk henger sammen med konkrete livsopplevelser.

Den traumatiserte hjernen snakker først og fremst gjennom symptomer. Når noe ikke er blitt integrert, lever det et automatisk liv utenfor den vanlige bevissthetsstrømmen. Man «husker» det først og fremst med følelsene og kroppen  – og det er implisitte minner.

 

Tilbake til konferansen i Kristiansand:

De neste tre bildene er fra Janina Fischers foredrag om implisitte minner og traumerelaterte problemer.

Mange av foredragene hennes fins på YouTube: det er bare å søke på «Janina Fischer»

Her ser vi den «tilsynelatende normale delen» i grønt, og de traumatiserte delene som mobiliserte for å beskytte personen.

Kjemp – sinne, en følelse av urettferdighet, angrepsimpulser

Flykt – det er tryggere å forsvinne enn å slåss

Frys – frykt, panikk, gru,  lammelse

Kollaps – underkastelse, depresjon, skam

Tilknytt – frykt for å bli forlatt

 

Implisitte – minner føles ikke som minner – reaksjonene føles som «meg». Vi vet ikke at de hører til noe som har skjedd i fortiden, så de former vår opplevelse av hvem vi er fra øyeblikk til øyeblikk.

Implisitte minner kan lett bli diagnostisert som psykotiske.

Posttraumatisk paranoia, redsel for at «det» skal skje igjen.

Forvrengte tanker, når de er tvangspreget eller uten kontakt med virkeligheten, kan diagnostiseres som vrangforestillinger

Påtrengende bilder og flashbacks kan misforstås som visuelle hallusinasjoner

Impulser … til å løpe, skade kroppen, drikke, ruse seg osv

Stemmer –  som enten kan være implisitte minner eller dissosiasjon eller begge deler

Kroppsfølelser som svimmelhet, smerte, tyngde, følelsen av å sveve, nummenhet.

 

 

Wikimedia commons

Den siste historien er skrevet av Gro, og jeg har fått lov til å fortelle den. Min historie var fra en fjern fortid. Det sviket fra helsenorge som Gro opplever skjer her og nå.

I oppveksten, skriver Gro,  opplevde jeg mye som et barn ikke skal oppleve, og det har fått konsekvenser for meg som voksen, både psykisk og somatisk.

Jeg skulle ønske skadene bare var somatiske. Somatiske skader kan måles, ses, bli forsøkt behandlet – og man blir møtt med forståelse og omsorg. «Vi skal hjelpe deg».

Når skaden sitter i følelsene, blir det helt annerledes. Skader på følelsene fører både til store somatiske plager og til store psykiske vansker. Vi som har slike plager, trenger behandlere som tør å jobbe med følelser, tør å se og støtte følelsesuttrykkene.

Folk går ikke i stykker om de slipper til følelser, men mange behandlere synes å tro nettopp det. Når kroppen kollapser fordi angsten er for stor, da er man for dårlig til å få behandling: «Behandling er skadelig for deg.»

Når en kreftsvulst blir så stor at kroppen kollapser, blir hele hjelpeapparatet satt i gang for å forsøke å hjelpe deg.

Spesialister kobles inn, og man vurderer hele tiden hva som vil være den beste behandlingen. Dessverre overlever ikke alle, men Helsenorge har gjort det de kan, og de klarer å redde mange. De har fokus på å skaffe seg stadig større kompetanse på feltet, det forskes og det deles kunnskap.

Når «kreftsvulsten” er komplekse traumer, kan den være like dødelig som en kreftsykdom. Forskjellen er bare at spesialistene ikke står i kø for å hjelpe deg.

Behandlingsapparatet blir handlingslammet.

Kompetansen mangler.

Hva gjør sykehuset da?

Prøver det å finne andre spesialister som kan hjelpe?

Fritt behandlingsvalg, har vi egentlig det?

Nei da! Når det er påvist at du har rett til behandling etter pasientloven,  roter de frem en terapeut som motvillig tar imot deg som pasient, ofte etter måneder med venting. Mange steder i Norge venter folk i flere år!

Terapeuten har ingen eller lite kunnskap om komplekse traumer og dissosiering.

Hen vakler i tilnærmingsmetodene, vet ikke noe om stabiliseringsteknikker – og avslutter timene når angsten blir for høy og man zoomer ut. Til slutt er terapeuten så utslitt at hen velger å avslutte behandlingen.

De beklager ikke at de gir opp.

De beklager ikke at de ikke har kompetanse.

De beklager ikke at de ikke klarer å skaffe seg den kompetansen som trengs.

Nei, de sier: «Du blir dårlig av behandling, så den må avsluttes!»

Jeg hadde stått på venteliste for en intensiv behandlingsform (istdp) som beviselig gir gode resultater, og hadde et håp om at den vil gi bedre helse, både somatisk og psykisk.

Jeg hadde et håp om at 8 uker på en sengepost ville være en god investering for fremtiden.

Så blir jeg endelig oppringt av en sekretær som sier at jeg skal legges inn førstkommende mandag, men at jeg før innleggelsen må ha et møte med behandleren.

På dette møtet får jeg vite at en innleggelse ikke er aktuell fordi den polikliniske behandlingen ble avsluttet.

Synsingen fra eks-behandleren, den manglende innsikten i komplekse traumer og behandlingsforløp, stopper nå all videre behandling hos spesialister.

Nå sier sykehuset til meg at DU må klare deg selv. «DU har feil diagnose. Søk igjen når du blir mer stabil, har funnet balansen i livet, sover bedre, ikke hører stemmer, når blodtrykket er normalt, depresjonen letter og angsten er borte. Da kan vi snakkes.»

Er det rart at mange med komplekse traumer velger bort livet?

Er det rart at folk faller utenfor arbeidslivet og sliter med økonomien?

Er det rart at mange sliter med å ha relasjoner med andre mennesker?

De ble sviktet som barn av voksne som skulle gi dem gode vekstvilkår … og de blir sviktet igjen som ung og voksen – av Helsenorge.

Dette har jeg skrevet på vegne av mange. Noe er riv ruskende galt ute i helseforetakene. Barn som ble krenket, tråkket på, misbrukt og neglisjert da de var små, blir som voksne krenket på samme måte – av nettopp de som skal hjelpe, nemlig Helsenorge.

Noen våkne! Og de bør kunne ta tak i uretten!

Hvordan kan vi vekke Helsenorge?

Hvordan kan kunnskap om hjelp som hjelper formidles til de som tilbyr psykisk hjelp?

Den nystartede pasientsikkerhetforeningen ser lovende ut.

Som nevnt tidligere, har RVTS Sør utmerket seg med god formidling av informasjon om traumebevisst hjelp. RVTS står forresten for «Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging».

Jeg anbefaler å følge dem på Facebook … og jeg anbefaler Faghjerte-boka deres.

https://rvtssor.no/bestill/faghjerte/

Jeg må bestille ny. Jeg sendte min til en som bodde i feil postnummer og ikke fikk hjelp som hjalp, som ga den til fastlegen sin. Og da fastlegen hadde lest den, sa hen: «Alle fastleger bør få denne!»

Hvem vil gi faghjerteboka til alle fastleger?

 

 

Helt til slutt vil jeg gi noe til dere. Det fineste diktet jeg vet, av Olav H Hauge:

 

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på en våg me ikkje har visst um.

Olav H. Hauge (1908–1994)

Fra Dropar i austavind, 1966

 

Ingrid Johanne Vaalund
redigert 05.10.17