Åpent brev til justisministeren: Overgripere er ikke monstre

av Ingrid Johanne Vaalund

 

Til justisminister Per-Willy Amundsen:

 

I Aftenposten sa du nylig: «Jeg er opptatt av at vi i langt større grad klarer å pågripe, dømme, forfølge, ta ut disse pedofile monstrene som ikke har noe ute i samfunnet å gjøre.»

Og til VG sa du at «Et samfunn skal måles på hvordan vi tar vare på barna våre.»

Det siste er jeg enig i. Og jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn og arbeider nå frivillig i Landsforeningen mot seksuelle overgrep (LMSO), som regionsansvarlig og erfaringskonsulent.

 

Hvis du er interessert, kan jeg og andre fra LMSO møte deg for å formidle hva vi mener om hvordan samfunnet best kan ta vare på barn. I mellomtiden legger jeg inn en appell jeg holdt under Løvetannmarsjen utenfor Stortinget i år:

***

Det krever en landsby å oppdra et barn, sies det, og jeg tenker: Det krever også en landsby å krenke, isolere og fremmedgjøre et barn. Og når innbyggerne ikke forstår at oppførselen til et barn kan fortelle om skader, da er det lett å tro at det er noe galt med barnet – uten å sjekke om andre gjør noe galt mot barnet.

Jeg drømmer om landsbyer der barn kan løpe ut og rope: «Jeg har det vondt! Jeg trenger hjelp til å få slutt på det!» – og bli møtt av voksne som viser varme, respekt og handlekraft. Slike landsbyer får vi når innbyggerne vet at barn kan ha det vondt på utallige måter som det er horribelt å ta innover seg.

Det er helt naturlig å bli opprørt når du får vite om overgrep mot barn, og det er viktig å tenke klart. “Føl først, tenk etterpå” er et greit prinsipp. Og nå skal du få en klar tanke av meg: «Overgripere har ikke grønn nese».

Når mennesker tror at overgripere er monstre, da kan de svikte barn – fordi de kan bli mest opptatt av å beskytte voksne som de vet er snille og hyggelige. Det blir naturlig å tenke «Det kan ikke være sant, det barnet sier, for HAN er ikke noe monster, HUN er ikke noe monster.»

Men de som forgriper seg kan være helt vanlige mennesker. Det er viktig å vite at mennesker kan ha gjort det de anklages for. I så fall eier de det de har gjort – og hvis du kjenner en av dem som en hyggelig person, da er også ditt inntrykk en del av den personen.

Mange er utstøtt av familien fordi familien velger å tro at en som ble anklaget for overgrep er uskyldig. En som sier «dette har skjedd meg», kan straks bli mistrodd på grunn av myter og kollektive historier om pedofile monstre.

I landsbyene jeg drømmer om, er det plass til individers historier. Der vet familier at om noen sier «bestemor har gjort dette», kan det stemme – selv om bestemor ikke er et monster. Selv om de bare har gode minner om bestemor.

Å ha plass til disse tankene samtidig er noe av det viktigste vi kan gjøre for mennesker som har vært utsatt for seksuelle overgrep.

Alle er vi med på å bygge landsbyene som barna vokser opp i.

Hva slags landsby vil du bygge?

 

 

Vennlig hilsen,Ingrid Johanne Vaalund

 

Sendt til postmottak@jd.dep.no, 29.08.17